Jeg er oppvokst på en øy på Sørlandet, uten vei til fastlandet. Så båt har aldri vært en hobby for meg, det var bare sånn man kom seg noe sted. Den samme sjøen skal jeg nå bo i og seile, mens jeg løper meg gjennom stedene jeg kommer til. Når du seiler inn et nytt sted og så løper deg gjennom det, fester det seg på en annen måte, inntrykkene blir sterkere. Noen ganger ser jeg et fjell fra båten som nærmest skriker «løp på meg!» S/Y Marthine er rammen rundt det hele: hjem, base og transport. Hun er 43 fot, bygget i ferrosement, og 45 år gammel, og hun krever sitt. Så dette handler like mye om båtrestaurering som om seiling og løping. Jeg gjør ting i mitt eget tempo, og heller skikkelig enn fort. At noen utenfra synes det går sakte, bryr jeg meg ærlig talt ikke om. Min båt, mine ben. Planen nå: avreise 1. mai 2027, nordover langs norskekysten til Nordkapp, og så sørover med kurs for Azorene utpå høsten. Det er starten på noe lengre, men ett steg om gangen.
Akkurat nå bor jeg om bord i Melsomvik, jobber, trener og prøver å få gjort litt hver dag. Det er mye som må tas, men jeg stresser ikke med å få alt ferdig på én gang. Jeg vil heller at ting blir gjort skikkelig enn fort. Marthine skal både bli klar for tur og fungere som et godt sted å bo mens det skjer.
Bakgrunn, nåtid og de store kapitlene i riktig rekkefølge.
Dette er fasen der prosjektet bygges nedenfra. Jeg bor om bord, går på jobb, trener og bruker ledig tid på å gjøre båten tryggere, enklere og mer levelig. Det meste handler nå om tekniske systemer og grunnarbeid, ikke store seiletapper.
Siste aktivitet fra Strava, og turene som fortjener litt mer plass.
Noen turer har bare én jobb: å holde rytmen i gang mens resten av prosjektet bygges. Men det er digg med noen drag i ny og ne:)
Alt det praktiske som avgjør om båten faktisk fungerer som hjem og langturbase.
Oppflisa tauender fikk endelig en ordentlig løsning:)
Korte notater om kropp, tempo, ro, frustrasjon og livet mellom havn og høyde.
Det har vært stille på nettside- og utviklingsfronten en stund. Ikke fordi prosjektet har stoppet opp, men fordi jeg fikk en brutal påminnelse om hvor viktig sikkerhetskopier faktisk er.
